GRØNOLEN FJELLGARD

I 1890 ble gården delt mellom to brødre, og for å få mest mulig lik jord og lik grunn, ble den oppdelt med en bit her og en bit der. Sikkert greit nok med to godt forlikte og enige brødre, men kanskje ikke fullt så enkelt ettersom generasjonene går. Resultatet ble i alle fall slik at naboens hus og fjøs ble liggende mellom vårt hus og fjøs – og for sikkerhets skyld lå også vårt hus på naboens grunn. Dette var bakgrunnen for at våre foreldre, Borghild og Øystein, valgte å bygge nytt våningshus på «den riktige» siden, da de skulle ta over gården. (Det gamle tømmerhuset ble gitt bort til Øystre Slidre Bygdetun ved Heggenes, hvor det står i dag.) Det nye huset ble bygget så stort at man kunne leie ut åtte rom i påsken, som et tilskudd til den relativt skrinne avkastning som en fjellgård kunne gi.

Etter en betydelig innsats, hvor far hadde stått for blant annet alle dører og vinduer og mye av møblene, og mor hadde sydd og stoppet alt som heter puter, dyner, madrasser, gardiner og til og med lampeskjermer – var huset klart til å ta imot 18 gjester, påsken 1955. Døgnprisen var da kr 18,- per døgn med full pensjon. De første gjestene ble hentet oppe på hovedveien av bestefar og «Rau´n», en stor flott rød hest med slede. Vinterbrøytet vei kom først langt senere. I mange år var de samme gjestene så trofaste at rommene ble kalt opp etter dem, bl.a. «Thoresen-rommet», «Syversen-rommet» og «Rød-rommet». Påskegjestene begynte etter hvert å komme en tur på stølen ved Vinstervann når vi bodde der med dyrene om sommeren. Så fortsettelsen var at vi først bygde på noen få rom der oppe slik at vi kunne drive litt med servering og overnatting også der på sommertid.

Ettersom turisttrafikken tok seg opp, også utover påsken, ble det første tilbygget satt opp i 1969. Da utvidet vi med åtte 4-sengs rom med dusj og wc. I tillegg ble det bygget ny spisesal og festsal. Med den økte trafikken ble det etter hvert for mye å drive med både gårdsdrift og turisme slik at man måtte ta et valg. Interesse og glede ved å ha mennesker rundt seg, kanskje kombinert med fars høysnue, gjorde at turismen ble valgt på heltid. Ved påbygningen var man kommet inn i «den onde sirkel», nye tilbygg krevdes. Behov for ny vinterbrøytet vei førte til at ny vei måtte bygges på nedsiden, da den gamle gikk gjennom naboens gårdstun og under de gamle kjørebruene på låvene. Ny inngang måtte til – hallen/biblioteket ble bygd. Kjøkkenet ble for lite – og nytt ble bygd i 1971. Ytterligere ni rom ble bygd i 1975, dermed var spisesalen igjen for liten – nytt tilbygg i 1979 med bedre kjøle-/fryse og lagerkapasitet samt tekniske rom i de «bakre regioner». Nytt møterom kom i 1983/84. Dermed var det opprinnelige våningshuset bygget så og si helt inn og man kunne formelig lese «årringene» på huset.

Årene på slutten av 80-tallet gikk med til å bygge privatboliger. Inntil da bodde vi alle i selve hovedhuset, men det kan være godt å ha mulighet til en gang i mellom å kunne gå «hjem» fra jobben. Tilbyggene på hovedhuset
bar selvfølgelig preg av den perioden de var bygget, og 90-tallet brukte vi stort sett til å prøve å «samle» stilene igjen med vedlikehold og oppussinger. Vi har valgt å bruke gamle male- og dekorasjonsteknikker som lasering, ådring, sjablongmaling, kineserier og marmorering for å skape vårt eget særpreg. Vi håper at det har vært vellykket.